Bakgrunn:
Jeg har studert musikkteknologi ved musikkonservatoriet på NTNU, og er i utgangspunktet gitarist. Interessen for samtidsmusikk startet tidlig i tenårene, og førte til at jeg helst ville spille gitar på en sånn måte at det ikke hørtes så mye ut som en gitar. I studietiden begynte jeg å utvide dette forholdet til abstrakt lyd med å lage lydinstallasjoner. Trondheim er en utrolig givende studieby for folk som arbeider i krysningspunktet mellom flere kunstarter, og samme hvilken kunstretning jeg snuste på ble jeg tatt imot med åpne armer. Jeg hadde nok aldri jobbet så tverrkunstnerisk som jeg gjør idag, hadde det ikke vært for det fantastiske kulturmiljøet i Trondheim.
Etterhvert begynte jeg å skrive dikt (den mest romantiserte fortellingen er at jeg bodde på bakrommet i et kunstgalleri i New York, og siden huseieren ikke hadde betalt strømregningen hadde jeg ikke strøm og måtte dermed begynne med ting jeg kunne gjøre i stearinbelysning), og gradvis begynte disse diktene å ta en mer muntlig form enn skriftlig. På et tidspunkt fikk lyst til å jobbe med min egen dialekt på samme måte som bl.a. Morten Langeland gjorde med sørlandsdialekten, og med rim på samme måte som bl.a. Fredrik Høyer og Andre Bjerke. Jeg føler jeg virkelig fant en fortellerstemme jeg var komfortabel med da en kompis spurte om jeg kunne skrive et dikt til bryllupet hans, og jeg skrev et kjærlighetsdikt som jeg noen år senere kopierte uredigert rett inn i Livet av Havnes, for jeg følte jeg allerede hadde sagt det jeg kunne si om akkurat den saken.
Da jeg jobbet som driftsansvarlig på Litteraturhuset i Bergen begynte jeg å skrive tekster i samme format, bare med en politisk vinkling. Det første diktet jeg filmet gikk viralt (etter 2018-standard), og gradvis har jeg spesialisert meg i å skrive politiske innlegg til konferanser og seminarer hvor jeg leker med språk, etikk og politikk fra et faglig perspektiv. Jeg pleier å si til meg selv at jeg er verdens minst sensurerte kunstner, siden staten ofte betaler meg for å komme på en konferanse kritisere dem på rim, mellom innleggene til en statsråd og en direktoratsdirektør.
Parallellt med alt dette jobbet jeg som konsertarrangør, aller mest for å kunne få se de konsertene jeg selv ville se, men også fordi det er så kjekt å få ting til å skje. Jeg tok over Gard Nilsens konsertserie PØKK i Trondheim, startet festivalen Bråkesund i Ålesund og ble involvert i Playdate på Landmark da jeg flytta til Bergen. Samtidig jobbet jeg i det firmaet som idag heter Momentium, som artistansvarlig på festivalene Jugendfest, Midtsommerjazz og Sommerfesten på Giske. Der fikk jeg alt for masse ansvar som 18-åring og lærte de påfølgende årene enormt masse jeg kunne ta meg meg videre inn i det smalere kunstfeltet.
Fotografering er egentlig bare en hobby som har sklidd litt ut over sine hobbybredder. Etterhvert som jeg har tatt bilder for min egen del har musikervenner av meg spurt om jeg ikke kan ta pressebilder av dem også. Det blir jo fort sånn når en jobber tverrkunsterisk, at det er vanskelig å vite når en egentlig er etablert profesjonell innenfor et kunstfelt og når en bare er en nysgjerrig hobbyutøver. Den distinksjonen er kanskje ikke så viktig, så lenge en gjør noe en syns det er givende å holde på med, og kanskje aller viktigst; at det man lager blir bra kunst.
