God natt, Oslo:
Jeg var på en fest for ikke så lenge siden. Eller, kan man egentlig kalle noen ting for en fest nå for tiden? Ikke vet jeg. Men jeg var i alle fall på noe som lignet. Og idet jeg gikk inn i leiligheten ble jeg møtt av sånne blikk man blir møtt av idet man entrer en fest. Noen smilende fra gamle kjente, men flest slike blikk fra fremmede som måler deg. Fremmede som jeg måler tilbake. For å se hvem som har mest på festen å gjøre. Hvem som har mest eierskap til rommet. Hvem som kjenner vertskapet best. Det er alltid vanskelig å avgjøre slikt.
Hvem er viktigst av en bestevenn på ungdomskolen og en nær studievenn eller søster sin kjæreste? Hvis vertskapet måtte kaste ut én person, hvem ville det vært? Eller enda viktigere, hvem ville vært sist i rekken? Hvordan kommuniserer du og verten? Har dere bare sporadisk kontakt på messenger en gang i halvåret hvor dere spør om den oppskriften som var så god eller hva het den plata du snakket om. Eller har dere flere paralelle samtaler gående i forkjellige kanaler, med helt klare uskrevne regler for hva dere snakker om hvor? Dere snakker om noe på facebook og noe på snap og noe helt annet på Instagram. Eller, på instagram snakker dere egentlig ikke, bare sender hverandre memes hvor den andre sier, lol, har sett den allerede. Altså, på de siste 63 sms-ene mellom meg og min bestevenn står det bare: kan ikke snakke nå, ringer deg senere. Og på ett eller annet vis sier det veldig masse om hvordan vårt vennskap er.
Men noen ganger, når man sitter og ser på noen som nettopp har kommet inn på en fest, og lurer på om du eller de hadde blitt kastet ut først, skjønner man automatisk at den andre har overtaket. At nå kom det inn en av de store vennene. De man har savnet, som folk klemmer og jubler for å se. Selv om de aller beste vennene ikke får noen velkomst overhodet. De bare går inn med et selvskrevent og anonymt nikk. De har vært der før, og de har vært der så ofte at de heller ikke er savnet. De bare er bestevenner, husvant og lyser opp med det jeg helt nylig fikk vite kalles for big dick energy. Når man er så trygg på seg selv og det man... har, at man ikke trenger å overbevise noen om noe som helst, men bare stoler på at man er mer enn god nok i seg selv.
Jeg kom inn døra og var kjæreste til en nær studievenn, og havnet naturligvis langt nede på listen. Ikke mye big dick energy å hente der i gården. Så da må man kanskje overkompensere litt, og det er ingen versjoner av meg selv som jeg misliker mer enn den som må overkompensere for ting. Den som sier helt unødvendige one-uppere som ødelegger alle samtaler. Noen har nettopp vært på en jævlig fin koronakonsert med Sivert Høyem, som bare var så koselig og fantastisk og intim, og jeg bare: en gang var jeg på intimkonsert med Thomas Dybdahl i bakgården på en pub og vi var bare 15 stykk, men vi satt så tett at det definitivt ikke hadde blitt koronagodkjent. Eller når noen forteller om Karsten Warholm og ett eller annet han gjør under trening og i stedet for å si wow, så interessant, sier jeg at tanta mi gikk i paralellklassen til Vebjørn Rodal på videregående. Og historien min stopper egentlig der, men fordi alle ser på meg med et spørrende blikk fortsetter jeg bare og sier: at han også trente sjukt masse. Eller noen som har fanga en stor makrell? Vel, da er det på tide å fortelle om den rekordmakrellen jeg så på discovery channel. Og forøvrig er det overfiske av makrell i norskehavet for tiden fordi islendingene ikke vil gi slipp på kvota si mens makrellen likevel vandrer mot sør og nå blir fisket i england. Så man må passe på makrellfisket. Og det er en stemme inni hodet mitt som roper stopp, ikke si noe mer, bare nikk og smil og vær glad. Du er den aller verste versjonen av deg selv akkurat nå, men likevel så fortsetter den stemmen som sier de tingene jeg sier og jeg angrer allerede før jeg har begynt på neste setning helt frem til alle jeg snakket med enten måtte på do eller stikke til kjøleskapet for å hente noe mer å drikke.
Og der stod jeg ved kjøkkenbenken og prøvde å se viktig ut, kjæresten til en god studievenninne, ganske langt nede på rangstigen, når en eller annen ung kjekkas kommer bort og sier hei, hvem er denne karen her da, og det eneste jeg klare å si er: Jeg har vært her mange ganger før. Hva med deg?
Han strekker ut hånden, helt ned mot min i en selvsikker bevegelse, jeg tar tak i den av ren refleks og han tar tak ganske hardt, rister i den og sier Hei, jeg heter Kristian, og jeg bor her.
Og tro det eller ei, men jeg håndterer et nederlag ganske bra. Han har definitivt mest på den festen å gjøre. Han blir definitivt den siste som må dra, og jeg må plutselig også leve med at jeg nettopp åpnet samtalen med å si; hei, jeg har vært her mange ganger. For alt det statusjaget hadde ingen ting å si, det var viktigere ting å tenke på, fordi hånden min bare stod løst ut i luften, fast i en håndtrykk som ikke lenger ble utført. Jeg prøvde å ikke la hånden min være borti noe, eller la fingrene komme borti hverandre. Som om at den var dekket i en fuglebæsj en ikke vet hvor en kan tørke bort. Jeg så meg rundt etter papir eller antibac, og jeg stod jo på kjøkkenet, rett ved siden av vasken, men det virket for reaksjonært å hilse med hånda for så å gå demonstrativt rett bort til vasken og vaske seg i avsky.
Unnskyld, men tok du meg nettopp i hånda? Nå har jeg ikke håndhilst på noen på et år, også bruker jeg opp min første håndhils på deg? Du som bare bor her?
Han bare så på meg, som om at jeg hadde fortalt en vits som snart skulle komme til poenget. Men jeg hadde ikke noe poeng, jeg bare stod der med hånden ut i luften og prøvde å senke den i en litt mer avslappet posisjon. Likevel kokte det i meg. Nå. Akkurat nå fikk jeg korona. Etter så lang tid med håndvask og sprit, munnbind og drit. Dette var det nærmeste jeg hadde vært aktiv sykdom siden jeg var innom en fotobutikk juni 2020, akkurat ett år tidligere. De som jobbet der trodde nok de var alene i butikken, mens jeg lusket rundt og tittet på forskjellige filmtyper lagret i kjøleskap bak disken, lente meg litt lenger inn for å titte idet en ansatt skulle skåne sine medarbeidere og snudde seg ut i butikken, rundt hjørnet av disken for å nyse, ikke ned i albuen slik Bent Høye sier, men ut i butikken, akkurat der jeg var, og lot det stå til, med 12-15cm lange snørrstriper kastet ut av hvert nesebor, som en slags spider-man-move, og i et lite øyeblikk var det som å stå i duskregn, i grenselandet mellom tåke og yr som la seg på kinnene mine, før den krumbøyde kroppen reiste seg opp igjen og i samme bevegelse snøftet til seg de lange snørremsene, nesten heilt inn i nesen, med bare en liten centimeter eller to hengende igjen i barten, før han med et skrekkslagent blikk møtte mitt minst like skrekkslagne blikk, under halvmetern unna. Han prøvde så diskret som mulig å knipe bort de resterende snørrestene med tommel og pekefinger i en ikke så elegant bevegelse før hånden forsvant bak ryggen og sa: Sorry, jeg har pollenallergi.
Og jeg tenkte: Var det sånn jeg skulle dø? Av korona i en fotobutikk?
Men jeg døde jo ikke da, så da blir jo sannsyneligheten større for at jeg skulle dø nå. Etter å ha håndhilst på en fremmed på fest.
Og det kokte og kribla i kroppen, som en slags bølge av angst. Jeg kjente det først kriblet i den hånda jeg prøvde å holde stille uten å ta på noe, før kriblingen spredte seg oppover i skuldra og inn i brystkassa, og jeg kunne kjenne hjerteslagene mine nedover magen, og jeg strammet lårene, og hadde jeg ikke litt vondt i halsen egentlig? Og korsen kjennes det egenlig ut å ha feber igjen? Jeg hadde definitivt litt feber i alle fall.
Og foran meg stod det fortsatt en fyr som venter på resten av en vits som ikke finnes. Vi må huske at tankene flyr uendelig fort, og selv om jeg har lest et godt minutt til siden sist vi var innom han Kristian som "bor her", er vi fortsatt i øyeblikket, og i øyeblikket har jeg nettopp åpnet en samtale på aller verst tenkelige måte.
Sorry, sa jeg, jeg er egentlig veldig glad i folk, aller helst fremmedfolk, jeg har bare glemt alt sammen. Jeg har bare blitt kondisjonert til å syns at det er ekkelt og farlig. Til å bokstavelig talt sky folk som pesten. Men jeg savner faktisk folk.
Jeg savner å sitte fremst på en poesiopplesning med en poet fra bergen, som av naturlige dialektale grunner spytter når han snakker, jeg savner å kunne kjenne en enkelt dråpe spytt treffe ansiktet mitt idet bergenseren sier for eksempel; prins, og tenke, ja, dette er en autentisk bergens diktopplesningsopplevelse, uten å gjøre noe mer utav det.
Jeg savner å kunne gå bort til fremmede på bar med en slags one-liner, uten en plan om å bli kjent eller starte en samtale, men bare for å se hva som skjer. Uten å holde noen meter noen vei, bare presse seg inn i en samtale på et bord på en pub for eksempel på lillehammer litteraturfestival og spør: vet dere at det ikke går så veldig bra med Per Petteson for tiden? For ikke så lenge siden så sendte han meg en melding hvor han spurte om jeg blir med ut å pante flasker. Eller spør om de vet at Kapten Sabeltann var blitt syk? At han er smittet med hiv, og hoi.
Jeg savner å stå helt fremst på en metallkonsert i et stappfull rockefeller, mens alle i publikum presser på for å få lov å stå fremst, men det er jo ikke plass til alle der fremme, så det presser på fra alle kanter, og det er først nå du skjønner at du egentlig og må litt på do, men det er det bare å drite i, for du kommer ingen vei, og du er svett og ekkel og det går helt fint for det er alle andre også, og du kjenner puppene til hun bak deg bli presset inn i ryggen din og du tenker herlighet så store og myke, idet en bølge av trykk fra lenger bak i salen kaster alle dere på den fremste raden fremover mot scenekanten, og gjerdet presses mot ribbena deres og alle sammen som står på første rad ser på hverandre og nærmest samtidig tar tak med begge hender i rekkverket og presser bakover i et felles tak, på tvers av politisk og religiøs uenighet bare presser dere bakover og skaper nok rom til å rope med på refrenget før neste bølge av trykk bakfra kommer, og hadde alle folk i verden kunne samarbeidet slik som dere på første rad, hadde revolusjonen vært et faktum.
Jeg savner å kunne havne på en fest med fremmede uten å være redd for å si hei til de eller håndhilse eller one-uppe om fisking eller friidrett og snakke om at tanta mi gikk i paralellklassen til Vebjørn Rodal, eller stå og danse i bare boksershortsen i vinduskarmen ut mot gata, ut mot naboene, uten å være redd for å havne på omgjustdont sin instagramkonto for å ha brutt smittevernforskrifta, for hvis jeg først skal havne på omgjustdont skal det være for noe bedre, for eksempel å gå langs akerselva og kaste dei pokkers el-sparkesyklene i elva, en etter en, og selv om det sikkert er miljøsvineri, er det da tross alt et spark bak til storkapitalen i samme vendinga.
Jeg savner reaksjonen til en folkemasse idet årets store melodi grand prix-slager begynner å riste ut av høyttalerne. Og folk møter blikkene til hverandre og skjønner at nå er det bare å styrte øllen sin, for nå blir det fest. Og da snakker jeg ikke nødvendigvis om den låten som vant mgp, men den låten som har noe weird eurovision folk-techno-klikkings over seg. I år ville det vært den ukrainske, nomo sovje, niemo novo sovje, og som får alle i rommet til å skape sin egen blandingsrase av folkedanser fra hele verden. En blanding av russisk stepping, flamenco og norsk springar, mens bartenderene panisk springer mellom bordene for å redde glassene før de deiser i bakken og alle hopper og danser og har glemt at norge fikk du-poa. Og hvem bryr seg egentlig om det?
Jeg savner å kunne hate det greske alfabetet på grunn av dårlige minner av fysikk på videregående og universitet, hvor alfa og delta betyr vinkla og derivasjoner og mju er mikro og sigma er summering og riemanns zeta-funksjon, og ikke smittevariasjona. Nå snakker de om det nye lambda-viruset, som om at munch-museet ikke var gale nok, og vet du hvor mange bokstaver det finne si det greske alfabetet? Skal vi igjennom 25 variasjoner? Jeg savner den tida der hvor Camilla Stoltenberg bare var den ukjente søsteren til natosjefen, og Bent Høye bare var en anonym politiker som ligna på han sabeltigeren i istid, og som prøvde så stille som mulig å kutte i velverdsstaten og privatisere helsevesenet.
Jeg savner å være i bryllup og danne en lang rekke hvor alle holder hverandre på skuldrene og går i en lang ring mens man hører på abba eller gresk zorba, med en gammal onkel foran meg og en studievenninne av bruden bak meg, hun i den ferskenfargede sommerkjolen, hun som har holdt litt ekstra lenge på blikket mitt hele kvelden, jeg savner å tenke kommer vi til å kline i kveld? Jeg savner å kjenne på spenningen idet jeg godtar at sannsyneligheten blir større og større for at våre lepper skal slutte å snakke om det vi snakker om i løpet av kvelden, men bare gjøre omtrent den samme bevegelsen uten lyd, helt tett i tett, i et hjørne av ei garderobe. Og jeg savner å la hele det prosjektet gå i vasken, og ikke la det bli noe klining, fordi det er for morsomt å være i bryllup til å drive med sjekking, men heller prioritere det å stå på balkongen å dele en sigar med den onkelen jeg dansa med i stad. Vi deler en sigar med alle andre på balkongen, for det er ingen av oss som faktisk liker sigar, vi bare liker hvordan det ser ut. Og vi tar bilder med engangskameraer alle sammen, med blitz tett oppi fjeset, slik at fjeset kommer til å se hvitt ut på bildet, omhyllet i hvit røyk, mens alle sammen sutter på den samme sigaren. Nå blir det i alle fall ikke noe klinings.
Jeg savner å være tom for øl på en fest og bare ukritisk drikke de siste slurkene av halvtomme ølglass som står litt her og der, som den sunnmørske gjerrigknarken jeg er, og bare håpe på at ingen har puttet en brukt snus ned i en av boksene.
Jeg savner den tida før jeg ble født, da god natt Oslo bare va et album av Lillebjørn Nilsen utgitt i 1982. Da det viktigste vi tenkte på fredag 13. august, va at titusenvis av arbeidera i polen demonstrerte i Gdansk, mot tvangsoppløsninga av fagforeningen Solidaritet, starten på sovijetunionens fall, fredag den 13. august, 1982.
Det ble så mye det her, at jeg begynte å gråte. Ved kjøkkenbenken på festen som ikke egentlig var en fest. Og Kristian, han jeg håndhilste på, som "bare bor der", tok tak rundt meg og gav meg en klem og sa: det går bra, jeg er fullvaksinert.
Han sa at snart, snart skal alt bli bra. Snart skal vi danse på Jæger, kline med folk vi ikke burde kline med, dele taxi hjem mot samme bydel for å spare penger, er det noen i køen som skal til Sagene, som har plass til en til? Snart skal vi stå tett i tett i barkø på Salt, der borte, uten QR-kode på bordet. Snart skal vi bli sneket foran i køen i baren og det eneste du kan gjøre med det er å si, hei! køen begynner her borte, men det er allerede for sent. Og den jævelen skal selvfølgelig ha to mojito og long island ice tea, mens du bare skal ha en vanlig øl som tar tre sek å tappe. Og snart skal du kunne snu deg rundt til de andre rundt deg, og klage over at Salt har en alt for dårlig løsning i baren.
Og snart får snart en sånn merkelig følelse i munnen, hvor ordet ikke lenger gir noen mening. Det er bare noen konsonanter med en lang aaaa i midten. Snart, snart skal ditt, snart skal datt. Men når er snart? Snart burde noe skje, og du tenker tilbake på andre verdenskrig, og at de som levde under krigen ikke visste at den skulle vare i fem år. Det hadde vært mye enklere om en hadde visst om slikt på forånd, og bare kunne gledet seg til 8. mai i 1945, nå blir det fred snart, snart skal vi feire 17. mai som bare pokker, men de visste jo selvsagt ikke det. Selv om noen kanskje kjente noe på kroppen, og tenkte at nå skjer det noe her. Snart er det forandring i emning.
Snart skal Abid Raja få ta selfies med hvilken som helst kjendis han bare vil, uten at vi skal stå på barrikadene og klage over prioriteringene hans. Klage over å bli oversett fordi vi ikke heter Tom Cruice eller skal ta OL-gull i Tokyo eller vinne palmeblader i Cannes. Snart skal Abid få være like ubrukelig som en kulturminister skal være, uten å måtte stå til rette for noe annet en sveisen.
Og Kristian som bare bor her klapper meg over min sveis og sier at snart skal Erlend Loe lese inn lydbøkene sine live igjen, med den rare og monotone trøndeske stemmen, foran et fullsatt publikum som ler og kniser mens det strømmer usynlige partikler ut av munnen deres, ut i luften, og det er helt greit. Regjeringen har hatt møter, og har sagt at det er helt greit.
Snart skal god natt oslo få være som det skal være: Bare et stappfullt Salt med fremmede folk som samles rundt alt dei syns e fint. Med god litteratur og interessante forfattere og god drikke og god mat og god musikk og du vet ikkje en gang ken han fyren som står på scena e, men du digga det han sir, for du kjenne de igjen, og e så enig, og savna alt han savna, og snart, og musikken begynne snart å bli for høy, snart e det bare musikken igjen, og snart skal vi gi oss, snart er jeg, Eirik Havnes, ferdig, og etterlater rommet til multiinstrumentalist Peter Baden, snart er det bare natten igjen. Fylt med musikk. Fylt med tomme ord. Fylt med tanka fra dagen som har gått. Snart har også denne kvelden gått og snart er det på tide å snu seg mot sidemannen og si God natt Oslo! God natt!
Dra hjem og drøm Oslo.
Drøm om fremmede folk. Drøm om hun venninnen til bruden i den ferskenfargede kjolen. Drøm om Per Petterson og Erlend Loe. God natt!
Drøm om Lillebjørn Nilsen og den stolte polske fagforeningstradisjonen. Drøm om det å være ekkelt svett på konsert. Drøm om uforståelige fysikkoppgave fra greske alfabetet. Drøm om 8. mai 1945. Drøm om Jæger og Salt og long island ice tea. God natt Oslo! Drøm om bergenske poeer som spytter deg på kinnet. Drøm om Sandra Lillebø og Karoline Brændjord og Marit Eikemo. Drøm om hva Peder Kjøs drømmer om når han drømmer om drømming. God Natt Oslo.
